Kjører du gjennom det spanske landskapet, er sjansen stor for at du plutselig ser en mørk kjempe ruve på en bakketopp eller langs en motorvei: Osborne-oksen, eller «Toro de Osborne».
Denne kjente silhuetten begynte sitt liv på 1950-tallet, ikke som kunst eller kulturarv, men som et rent reklameskilt.
Åtte ting du trolig ikke visste om flamenco
Det tradisjonsrike vin- og brennevinshuset Osborne, grunnlagt av engelskmannen Thomas Osborne Mann på 1700-tallet i Cádiz-provinsen, ønsket å markedsføre brandy´en «Veterano».
Oppdraget gikk til kunstneren Manuel Prieto, som i 1956 skapte en elegant svart okse – først i tre, fire meter høy og med teksten “Osborne Sherry & Brandy” malt på siden.
Snart ble figurene laget i metall og vokste til 7, 12 og til slutt hele 14 meter i høyden. Rundt 1960-tallet sto det over 500 slike okser plassert på strategiske steder i Spania.
Men historien tok en uventet vending. På 1980-tallet kom strengere lover mot reklame langs veiene. Mange trodde oksen ville bli borte, men da folk ble spurt, var svaret klart: La oksen stå!
Osborne-oksen er ikke lenger bare et reklameskilt, men et symbol på selve Spania – på styrke, stolthet og tradisjon. I 1994 ble okser uten logo erklært lovlige, mens flere av dem fikk status som vernet kulturminne.
Navnetradisjoner – ikke alltid like enkelt i Spania
I dag finnes det rundt 90 Osborne-okser igjen. De dukker opp på de mest overraskende steder: På en åskam i Andalucía, mot havet i Baskerland, eller midt i det åpne Castilla-landskapet.
Alltid svarte, alltid majestetiske, og alltid et lite mysterium for den som runder en sving og plutselig får øye på dem.
For mange spanjoler er oksen blitt like mye et nasjonalt symbol som flamenco, paella og fotball. Den er blitt kalt både pop-art, motorveikunst og uoffisielt flagg.
Den andalusiske regjeringen har til og med gått ett skritt videre og fredet flere av oksene som “Bien de Interés Cultural” – kulturminner av spesiell verdi. Dermed er det ingen tvil: Osborne-oksen er kommet for å bli.
Foto: Toro de Osborne i Asturias (Manuel M. Vicente)
