Den norske torsken, kjent som «bacalao» i Spania og «bacalhau» i Portugal, har i århundrer knyttet Norge sammen med Den iberiske halvøy.
Metoden med å salte og tørke torsk kom imidlertid ikke fra Norge. Den skal stamme fra baskiske og spanske fiskere, som fra 1200-tallet saltet og tørket fisk, og som fra 1500-tallet brukte teknikken på de rike torskefeltene ved Newfoundland.
Varmt Middelhav invaderes av fremmede arter
På 1600-tallet oppdaget nederlandske og skotske kjøpmenn at forholdene langs norskekysten var ideelle for denne produksjonen, og Kristiansund vokste frem som Norges klippfiskhovedstad.
Dermed overtok Norge en iberisk oppfinnelse – og gjorde den til en av landets viktigste eksportvarer på 1800-tallet.
Ved å salte og tørke torsken fikk man en holdbar og næringsrik matvare som tålte det varme klimaet i sør.
Den katolske kirken bidro dessuten til å gjøre fisken populær, for på fastedager og fredager skulle man unngå kjøtt. Saltet og tørket torsk ble derfor et naturlig alternativ.
I Portugal ble «bacalhau» en viktig del av det nasjonale kjøkkenet. Det hevdes at portugiserne har en bacalhau-oppskrift for hver av årets 365 dager!
Portugal er i dag det klart viktigste enkeltmarkedet for norsk torsk. Spania er derimot et overraskende lite marked for norsk saltfisk – landet domineres av islandsk torsk.
Torsken brukes likevel i tradisjonelle spanske retter, blant annet i «bacalao al pil-pil» i Baskerland.
Spanjolene lever to år lenger enn nordmenn
I Norge ble eksporten av klippfisk viktig for kystbyer som Kristiansund og senere Ålesund. Handelen brakte også varer og impulser tilbake til Norge.
Foto: Bacalao-retter finnes det en drøss av på Den iberiske halvøyen. For nordmenn handler det mest om torsk og tomat.
